Da begynte det alvoret! Clemens og jeg startet med prosjekten. Jeg skulle holde teater-wordshop og Clemens empowering hvordan det er å skape sin egen hjemmesiden.
Jeg holder fokus på tre enmer i teater, nemlig: 1. Hva vi skal være bevisset på når vi bruker tegnspråk på scenen. 2. Lærer bort hvordan de skulle regissere en teaterstykke. 3. Gir dem en våpen, Augusto Boal og de undertrykkende teater (http://no.wikipedia.org/wiki/Augusto_Boal). Tanken var å finne metode til å bekjempe undertrykkende av døve i India.
Jeg var nervøs før vi skulle vise avslutningstykk. Vi skulle vise det foran en døvsskole som har lånt bort en sal til oss. Det skal de få honnør for. Men problemet er at de bruker oral når de underviser. Flere av deltagere på teaterworkshop har selv vært elev på skole og hater stedet. Vi ønsket å få lærere til åvåkne opp. Deltagere hadde topp motivasjon. Jeg satt opp fire små stykker. To skjeis og to nummer av de undertrykkendes teater. Det siste nummeret av undertrykkende teater var mest treffende. Det var nemlig rettet mot skolen. Det var basert på døves egen erfaring med å bli undertrykket med oral.
Delagerer var mesterlig under forestillingen. De var veldig profesjonelle og flinke. Jeg satt blant tilskuer (overlatt fullstendig styr til indere, det var jo målet) og koste meg stort. Det var ganske mange som så på. Grov sett, så gjetter jeg rundt 100. Så kom den siste og mest følelsom stykken. Alle stykker hadde en fører og den føreren som hadde ansvar for den siste stykken var selv elev på skolen. Han var iskaldt og skrek ut at sånn kan ikke skje. Det gikk innpå mange. Det sluttet med en løsning på undertrykkende. Da vi ble ferdig var det fullstendig stille over salen. Var en slags pinelig tause over salen. Da grep jeg inn. Jeg gikk opp på scenen og sa at elever kunne bruke løsningen som ble vist på scenen. Da rettet skolens dirktør opp armen. Jeg skalv i bena når han gikk opp på scenen ved siden av meg, var bokstavelig talt en høyt mann. blant masse prat så sa han at sånn som dette skjedde ikke i virkelig. Atter en gang ble det pinelig stille over salen. Jeg svarte at undertrykken var basert på deltageres egen erfaring. Da jeg sa det, begynte salen å koke. Blant døve tilskuere så ble det heftig debatt. Flere av deltagere stod i kø for å få svare dirktør. De sa at de har lenge følt seg undertrykkende og lagt fram flere forskjelle erfaring. Jeg gikk rundt bak deltagere og sa "Vis respekt! Vis respekt! Vi vinner, hvis vi bare viser respekt nå! OG bevarer kontroll!" Det gjorde de. De holdte seg saklig og når det kom motsvarer fra skolens lærer og leder, så holdte elever seg kaldt og svarte veldig treffende. De hadde alltid de siste ord. Satt lærer fullstendig inntil hjørnen.
Tilslutt så gikk den samme dirktøren opp og sa at han har gjort feil. Flere lærer fulgte opp og sa at de også hadde gjort feil. Gleden i deltageres ansiktet kommer jeg aldri til å glemme. Seieret stod klart skrevet i deres holdning, ansiktuttrykk og blikk. Dirktøren spurte meg og Clemens om vi hadde undervising på tegnspråk, jeppe. Kunne vi ikke fortelle ham om hvordan det har fungert. Selvsagt. Vi ble enig om å sende en mail. Vi ville tenke litt og skrive utfyllet som mulig. Kanskje kontakt skolen om det er nødvendig. Da vi har snakket med ham. Så vi at en par foreldre som har møtt fram for å se på teater har begynt å gråte. Jeg tenkte bare at jeg har gjort jobben.
Deltagere diskuterte flittig om hva de skal gjøre framover. Jo visse, de ville vise stykken til flere skoler. Jeg tenkte "Hva slags galskap har jeg satt i gang?!". Men var fullstendig overbevist om at det var nødvendig. Det viktigest er at det er indere selv som styrer helt sirkuset. Jeg har bare tent ilden og gitt dem en våpen, nemlig teater. Nå skal jeg trekke meg tilbake.
Etter teater var ferdig dro jeg og Clemens til sentralstasjon i Bombay og bestilte togbillett sørover. Vi skulle videre i India!
