11 feb - 16 feb. Katmandu (Nepal)

Vi har bestemt oss for å bruke fem dager i Nepal hovedstaden Katmandu. Vi var så nær at vi har blitt fristen. Vi kom oss oppe dit og det ble fem uforglemming dager.

Tilslutt tok jeg fly fra Nepal og til India igjen. Så overnattet jeg bare en natt i Mumbai før vi tok fly til Egypt igjen og derfra til London! Reisen vår er slutt.

8 feb - 10 feb. Varasini

Vi tok tog vestover til det berømt Varasini. Varasini er kjent for en av verdens mest helligest elv (og skitnest).

De brenner lik nede ved elven! Det var en sørgemodig stemning over det hele. Vi stod bare der og stirret på aktivitet foran oss.

Noen hundre meter unna liksbålene, så vasker folk tøy sin og spiller ballspill. Jeg tok mot til meg og kastet ball en par hundre meter unna liksbål. Ville oppleve kultur på nærhold.

Folk bader. De blir vissenok frelst ved å bade der. Vi stod opp før soloppgang for å se bading.

2 feb - 6 feb. Kolkata

Vi tok fly fra sør til nordøst India. Vi kom til fattig, folkerik og fargerik Kolkata. Der har jeg og Clemens avtalt å møte David og Alice, et kjærestepar som vi kjente fra før. Vi skulle være sammen reste av oppholdet vårt.






Jeg prøvde en typisk sør-indisk klesplagg, som vi så mye av.

23 jan - 1 feb. Sør-India

Med god følelsen dro vi sørover i India. Vi har valgt å se mest som mulig løp av den uken vi har til rådlig. Det betyr at vi bo i en by en natt, så i en annen neste natt.




Vi tok oss kanontur inni jungel i Alleppy-områden. Der så vi mye Thailandslikning jungel. Vet dere hva vi fant inni den tette jungelen? Opplysningsplakat om svineinfluensa! Verden er i framgang, ja.






Til slutt kom vi til badebyen Kovlama, i sørspissen av India. Der ble vi i to dager. Alt vi gjorde var å slappe av, prøvde surfebrett og badet.

8 jan - 22 jan. Mumbai, prosjekt.

Da begynte det alvoret! Clemens og jeg startet med prosjekten. Jeg skulle holde teater-wordshop og Clemens empowering hvordan det er å skape sin egen hjemmesiden.

Jeg holder fokus på tre enmer i teater, nemlig: 1. Hva vi skal være bevisset på når vi bruker tegnspråk på scenen. 2. Lærer bort hvordan de skulle regissere en teaterstykke. 3. Gir dem en våpen, Augusto Boal og de undertrykkende teater (http://no.wikipedia.org/wiki/Augusto_Boal). Tanken var å finne metode til å bekjempe undertrykkende av døve i India.

Jeg var nervøs før vi skulle vise avslutningstykk. Vi skulle vise det foran en døvsskole som har lånt bort en sal til oss. Det skal de få honnør for. Men problemet er at de bruker oral når de underviser. Flere av deltagere på teaterworkshop har selv vært elev på skole og hater stedet. Vi ønsket å få lærere til åvåkne opp. Deltagere hadde topp motivasjon. Jeg satt opp fire små stykker. To skjeis og to nummer av de undertrykkendes teater. Det siste nummeret av undertrykkende teater var mest treffende. Det var nemlig rettet mot skolen. Det var basert på døves egen erfaring med å bli undertrykket med oral.

Delagerer var mesterlig under forestillingen. De var veldig profesjonelle og flinke. Jeg satt blant tilskuer (overlatt fullstendig styr til indere, det var jo målet) og koste meg stort. Det var ganske mange som så på. Grov sett, så gjetter jeg rundt 100. Så kom den siste og mest følelsom stykken. Alle stykker hadde en fører og den føreren som hadde ansvar for den siste stykken var selv elev på skolen. Han var iskaldt og skrek ut at sånn kan ikke skje. Det gikk innpå mange. Det sluttet med en løsning på undertrykkende. Da vi ble ferdig var det fullstendig stille over salen. Var en slags pinelig tause over salen. Da grep jeg inn. Jeg gikk opp på scenen og sa at elever kunne bruke løsningen som ble vist på scenen. Da rettet skolens dirktør opp armen. Jeg skalv i bena når han gikk opp på scenen ved siden av meg, var bokstavelig talt en høyt mann. blant masse prat så sa han at sånn som dette skjedde ikke i virkelig. Atter en gang ble det pinelig stille over salen. Jeg svarte at undertrykken var basert på deltageres egen erfaring. Da jeg sa det, begynte salen å koke. Blant døve tilskuere så ble det heftig debatt. Flere av deltagere stod i kø for å få svare dirktør. De sa at de har lenge følt seg undertrykkende og lagt fram flere forskjelle erfaring. Jeg gikk rundt bak deltagere og sa "Vis respekt! Vis respekt! Vi vinner, hvis vi bare viser respekt nå! OG bevarer kontroll!" Det gjorde de. De holdte seg saklig og når det kom motsvarer fra skolens lærer og leder, så holdte elever seg kaldt og svarte veldig treffende. De hadde alltid de siste ord. Satt lærer fullstendig inntil hjørnen.

Tilslutt så gikk den samme dirktøren opp og sa at han har gjort feil. Flere lærer fulgte opp og sa at de også hadde gjort feil. Gleden i deltageres ansiktet kommer jeg aldri til å glemme. Seieret stod klart skrevet i deres holdning, ansiktuttrykk og blikk. Dirktøren spurte meg og Clemens om vi hadde undervising på tegnspråk, jeppe. Kunne vi ikke fortelle ham om hvordan det har fungert. Selvsagt. Vi ble enig om å sende en mail. Vi ville tenke litt og skrive utfyllet som mulig. Kanskje kontakt skolen om det er nødvendig. Da vi har snakket med ham. Så vi at en par foreldre som har møtt fram for å se på teater har begynt å gråte. Jeg tenkte bare at jeg har gjort jobben.

Deltagere diskuterte flittig om hva de skal gjøre framover. Jo visse, de ville vise stykken til flere skoler. Jeg tenkte "Hva slags galskap har jeg satt i gang?!". Men var fullstendig overbevist om at det var nødvendig. Det viktigest er at det er indere selv som styrer helt sirkuset. Jeg har bare tent ilden og gitt dem en våpen, nemlig teater. Nå skal jeg trekke meg tilbake.

Etter teater var ferdig dro jeg og Clemens til sentralstasjon i Bombay og bestilte togbillett sørover. Vi skulle videre i India!

8 jan - 22 jan. Mumbai.

Ikke akkurat tradsjonelle vakker, men byen har likevel sin egen sjarm, ikke sant?

Vi besøkte det stort vaskeri i Mumbai. "Fattigere enn kirkerotter" er nok rett beskrivelse på arbeidere. De tjener 500 kr i månede, etter 12 timers hard arbeid 6 dager i uka.

Om du har mistet din kjære fotokamera i Mumbai, så kan du sikkert finne den i market der. De selger nemlig ting som de har kjøpt fra tyver. Det som er morsomest er at hele Mumbai vet om stedet, likevel lukker politiet øyene for det, jeg siterer det svaret som jeg fikk så ofte når jeg stilte spørsmål: "That's India".

Briters Mumbai, et arv fra kolonitiden. Her er skillen mellom fattigdom og rikdom størst.

Dragefestival i Mumbai! Vi deltok selvsagt, men var faktisk sinnsykt vanskelig å få opp drage. Jeg brukte tre timer før jeg kunne utbryte "That's gone!"

Vi ble dratt med til en brylldom. "Forskjelle" er et altfor mildt ord. Det ble holdt i en telt på en parkingsplass. Folk gikk rundt i rundlur pent klær. Helt innest var det en scene med det nybakt ekteparet foran videokamerer og fotokamerer. Folk stod i kø for å gi dem gave og stilles foran blinkslys. Køen var langt og det ble holdt så lenge vi var der (ca 3 timer). Samtid så pratet og spiset folk sammen. Men det finnes maange forskjelle type brylldom i India, avhenger av reglion, kast, fylke osv.

Da skjedde det... Lommeboka min forsvant på mystisk vits. En morgen hadde jeg den i hånda, om kvelden anet jeg ikke hvor den var. Bildet viser meg med det siste penger jeg hadde; 2 rs (25 øre).